Abortloven er en norsk lov som inneholder de viktigste reglene om svangerskapsavbrudd (provosert abort). Loven bestemmer at gravide kvinner selv kan avgjøre om de skal ta abort, så lenge det kan skje før utgangen av tolvte uke i svangerskapet og det ikke er medisinske grunner som taler mot det. Mellom uke 12 og uke 22 av svangerskapet er tilgangen til abort begrenset, og loven har reguleringer for dette.

Loven inneholder blant annet bestemmelser om veiledning av gravide kvinner, hvordan kvinner går fram for å få abort, før og etter tolvte uke, om abortnemnd, om hvor svangerskapsavbrudd kan utføres og hvem som kan utføre det.

Abortloven i Norge har blitt endret flere ganger og utdypende regler finnes i det som kalles abortforskriften.

Gjennom årene har loven tilpasset seg samfunnsutviklingen og medisinske fremskritt, men den er ofte et tema for diskusjon og evaluering i takt med endringer i samfunnets verdier og kunnskap. Det siste forslaget til ny abortlov ble lagt frem av Helse- og omsorgsminister Vestre 23. september 2024 (lenke til forslaget).

Selvbestemt abort
Siden 1978 har kvinner i Norge hatt rett til selvbestemt abort frem til utgangen av 12. svangerskapsuke. Dette betyr at kvinnen selv kan bestemme om hun vil avbryte svangerskapet uten å oppgi noen årsak. For å gjennomføre en abort innen denne tidsrammen, må kvinnen ta kontakt med helsevesenet, og prosedyren blir vanligvis utført på en offentlig sykehus.

Abort etter uke 12
Etter 12. svangerskapsuke er det nødvendig med en godkjenning fra en abortnemnd for å gjennomføre en abort. Abortnemndene består av to leger som vurderer hver sak basert på bestemte kriterier. Disse kan inkludere alvorlig fare for kvinnens fysiske eller psykiske helse, risiko for alvorlig sykdom hos barnet, eller vanskelig livssituasjon for kvinnen. Fram til 18. uke er det mer fleksibilitet, mens det etter 18. uke kun er tillatt i svært spesielle tilfeller, som alvorlige medisinske tilstander.